Han og bartenderen
Tiden hadde gått sakte i det siste. Dagene varte lengre enn han kunne huske de hadde gjort på en god stund. Ikke det at det hadde vært så mange verken gode eller vonde stunder. Han følte seg verken optimistisk eller pessimistisk, ingen glede, ingen sorg. Sorg. Hadde det nå bare vært sorg han følte. En flaske vodka ville gjort sorg til glede, en flaske vodka ville gjort det hele; en hjørnestein i hverdagen, en reddende engel.
Han knipset lett på lighteren, noe som gjorde at den tentes, flyttet den mot sigaretten han hadde mellom leppene og inhalerte.
Å røyke fikk han alltid til å føle seg som noe mer, det satte ting i perspektiv,
selv om han visste at det en dag ville bli hans saktegående men sikre død.
-Men faen heller, vi skal jo alle dø, blåste han, i en sky av gråhvit røyk.
Bartenderen satte fram et askebeger, slik bartendere skal når en gjest tar seg bryet med å røyke innendørs.
-Du vet du ikke burde røyke, sa bartenderen, det vil bli din sakte men sikre død.
-Kunne ikke brydd meg mindre, svarte han med et host som kunne minne mer om tuberkuløse brekningslyder enn et vanlig, tradisjonelt host.
-Her, på huset, som vanlig, sa bartenderen og rakte ham et ikke fullt så skinnende glass med en sort væske som mistenkelig kunne forveksles med Fernet Branca eller liknende.
-Hva faen skal jeg med hostesaft? Gi meg heller en fernet, det kommer til fordel ikke opp igjen. sa han og tømte hostesaften i askebegeret.
Bartenderen ristet på hodet, smilte det sukkersøte smilet sitt, slik hun alltid gjorde, tappet et glass med Fernet og rakte ham det.
Han kastet i seg shoten, svelget med en grimase og kikket skrått opp på veggklokka. Tiden hadde gått sakte i det siste, og alkoholen gjorde tydeligvis vondt verre. Tiden var ennå ikke inne til å forlate lokalet.
-Både hostesaft og tid er overvurdert, sa han, og tente seg en ny røyk.
Bortsett fra mannen og den kvinnelige bartenderen var det ingen andre i den nokså brune puben. Det var for bartenderen overraskende nok at noen var der overhode, til tross for mannens vaner med å dukke opp tilfeldig. Mandager var alltid stille dager. Denne mandagen skulle vise seg å bli alt annet enn stille, i alle fall for mannen.
Han knipset lett på lighteren, noe som gjorde at den tentes, flyttet den mot sigaretten han hadde mellom leppene og inhalerte.
Å røyke fikk han alltid til å føle seg som noe mer, det satte ting i perspektiv,
selv om han visste at det en dag ville bli hans saktegående men sikre død.
-Men faen heller, vi skal jo alle dø, blåste han, i en sky av gråhvit røyk.
Bartenderen satte fram et askebeger, slik bartendere skal når en gjest tar seg bryet med å røyke innendørs.
-Du vet du ikke burde røyke, sa bartenderen, det vil bli din sakte men sikre død.
-Kunne ikke brydd meg mindre, svarte han med et host som kunne minne mer om tuberkuløse brekningslyder enn et vanlig, tradisjonelt host.
-Her, på huset, som vanlig, sa bartenderen og rakte ham et ikke fullt så skinnende glass med en sort væske som mistenkelig kunne forveksles med Fernet Branca eller liknende.
-Hva faen skal jeg med hostesaft? Gi meg heller en fernet, det kommer til fordel ikke opp igjen. sa han og tømte hostesaften i askebegeret.
Bartenderen ristet på hodet, smilte det sukkersøte smilet sitt, slik hun alltid gjorde, tappet et glass med Fernet og rakte ham det.
Han kastet i seg shoten, svelget med en grimase og kikket skrått opp på veggklokka. Tiden hadde gått sakte i det siste, og alkoholen gjorde tydeligvis vondt verre. Tiden var ennå ikke inne til å forlate lokalet.
-Både hostesaft og tid er overvurdert, sa han, og tente seg en ny røyk.
Bortsett fra mannen og den kvinnelige bartenderen var det ingen andre i den nokså brune puben. Det var for bartenderen overraskende nok at noen var der overhode, til tross for mannens vaner med å dukke opp tilfeldig. Mandager var alltid stille dager. Denne mandagen skulle vise seg å bli alt annet enn stille, i alle fall for mannen.
*